Professor T Fugelli i Verdikommisjonen hadde en tankevekkende kronikk i Dagbladet 20 juni 1998: "Når vi sorterer mennesker". Her drøfter han årsaker til den økende volden i Norge, og han etterlyser en "resept på temming av voldsutviklingen". Videre sier han at "... å bli stemplet ikke god nok, ikke brukbar i skolen eller arbeidslivet, skaper et forståelig voldspotensiale..." Her beskrives en atferd som allerede er synlig for omverdenen. Hvor ligger årsaken; hva har skjedd med det barnet som nå karakteriseres (er sortert) som voldelig? At en person oppfatter seg selv som ikke bra nok, ikke være ønsket, må ha en opprinnelse; den egentlige årsak.

Hva da? Kan det være slik at "frøet" til denne oppfatningen om seg selv (og samfunnet) ble sådd lenge før selve atferden kunne observeres? Forskere på den prenatale og perinatale periode i livet – tidsrom og omstendigheter før, under og etter fødselen – har lenge fortalt oss og dokumentert i seriøse rapporter og tidsskrifter at fosteret og den nyfødte preges av hva som skjer i omgivelsene i denne perioden. Både som foster i mors liv, og som den nyfødte babyen. Denne pregningen bærer vi med oss - den blir en del av personligheten og som mer eller mindre tydelig kommer til uttrykk i atferd og holdninger etterhvert som vi blir eldre.

På hvilken måte verdsetter vi et foster eller et lite barn? Hva slags verdier preger vi fosteret eller det lille barnet med? Hvor mange barn er f eks unnfanget som følge av planlegging? Svært få desverre. De fleste av oss er nok såkalte "arbeidsulykker"… Denne tidlige perioden i livet – måten fosteret, mor og andre i mors nærhet oppfører seg på, plukker fosteret opp på sin unike måte. Hvis fosteret ikke blir særlig verdsatt i svangerskapsperioden, kan det få svært uheldige følger. Blir fosteret neglisjert og oversett? Blir mor (derfor også fosteret) tatt hensyn til og respektert? Blir abort diskutert? En kortvarig aborttanke kan slå rot i fosteret (lagres), som senere – i barndommen, ungdomstiden og som voksen – nettopp gi fornemmelser av ikke å være ønsket, ikke ha spesielt nevneverdig betydning – at man generelt sett har en overveiende følelse av ikke å være verdsatt.

Hvordan vi kommer til verden og måten vi oppfatter denne prosessen på, er antagelig den mest betydningsfulle begivenhet i livet – som altså kommer til å prege oss senere i livet. Det er ved fødselen at vi forlater livmoren og våger skrittet over til den nye utfordrende tilværelsen . Vi blir ikke et selvstendig individ før vi trekker vårt første og smertefulle åndedrett.

Problemer med surstofftilførselen under fødselen kan senere gi åndedrettsbesvær, og mange utvikler astma. Fødselen er en skremmende begivenhet for de fleste nyfødte. Grunnleggeren av "Association for Pre– and Perinatal Psychhology and Health" (APPPAH 1983), dr.Thomas Verny, psykiater, lege og en anerkjent forsker innenfor dette området har skrevet en rekke bøker om temaet. En annen forsker i APPPAH, dr Ph.D. David B. Chamberlain sier i en artikkel på APPPAHs webside "Birth and the Origins of Violence" at alle de tilfeller han har forsket på som inkluderer kriminelle/voldelige personer (bl a seriemordere), har mødrene hatt ekstremt vanskelige svangerskap. Etter fødselen og i tidlig barndom har disse barna tidlig i livet opplevd grotesk sjikane og misbruk og vært utsatt for hyppig og intens vold i familien eller nærmeste omgivelser. Interesserte kan lese artikkelen på Internett, klikk "Eksterne linker" på innholdsfortegnelsen.

I Norge jobber bl a organisasjonene "Livet før fødselen" og "Fødsel i Fokus" med temaer som handler om tiden før, under og etter fødselen. Ikke bare den praktiske, fysiske del av svangerskapet, men også den psykologiske delen - bl a "oppdragelse" (påvirkning/pregning) av fosteret etc. Tilbudene gis bl.a. til svangre kvinner og blivende foreldre. Dette arbeidet er preventivt og kan bidra til at mennesker gis et bedre livsgrunnlag gjennom bevisst planlegging og oppfostring av barnet. I den andre enden av skalaen jobber bl a åndedrettsveiledere med pusteintegrering og tilbyr veiledning til mennesker som bl. a. ønsker å integrere senvirkningene fra pregning ved unnfangelse, svangerskap, fødsel og tidlig barndom.

Jo mer vi er bevisst starten og forberedelsene til livet og legger forholdene til rette for det kommende barnet; jo mer kan vi fryde oss over å bli voksne og møte alderdommen med større glede. Den nyfødte kan jo være en gryende spire til neste generasjons lederskikkelse - alle ønsker vi oss balanserte og mest mulig harmoniske ledere! Når fosteret "mobbes" eller lider på noen måte, skapes sannsynligvis en person med frykt og derav følgende negative holdninger og atferd. Mer bevissthet, hensyntagen og kunnskaper om disse spørsmålene burde vært et etablert forskningsområde også i Norge. For å forske på "fortiden" trenger vi antagelig å lære mer om forskjellen mellom - og betydningen av - "skyld, ansvar og årsak".

Det finnes ingen "skyldige syndebukker" fra fortiden som må straffes. Det finnes imidlertid en rekke årsaker, f eks hvordan svangerskapet forløp og måten vi kom til verden på. Alle skjønner jo at en mor, jordmor eller fødselslege ikke velger f eks tangfødsel for å skade barnet. Poenget er at barnet muligens kan ha lagret en tanke om at verden f eks må være farlig og at man er lite verdt, siden man "behandles på en så smertefull og hensynsløs måte". Vi må nøytralt våge å lytte til vår tilblivelse og tilsynekomst i verden med kjærlighetsfull og nøytral interesse for at vi kan sette lyset på og bringe klarhet til hvorfor vi føler, tenker og handler som vi gjør. Både vold og annen atferd kan endelig finne sin tydeligere forklaring og evt. opprinnelig årsak.

Volden har altså en alt for tidlige opprinnelse, og det er et tankevekkende faktum at hver fjerde amerikanske gravide kvinne utsettes for misbruk og/eller vold. Hvordan er det fatt i Norge? Professor Fugelli etterlyste "resepten". Opplæring i Pusteintegrering er en meget bra metode ("resept") for å integrere en vond fortid. Dette blir jo da desverre kun reparasjon og brannslukking - dog meget virkningsfull.

Det preventive aspektet kan ikke vi åndedrettsledere ta seg av, vi jobber som sagt med ettervirkningene. Men med mer kunnskap om starten på livet - unnfangelse, svangerskap og fødsel, økes muligheten til å redusere uønsket vold, og evnen til hensynsfullhet, omsorg og empati får bedrede forhold. Kunnskapen kan da brukes preventivt, så behovet for "resepter" elimineres. Det er derfor innlysende for undertegnede at kunnskap om, og verdsettelse av individet - helt fra unnfangelsen - burde stå på Verdikommisjonens arbeidsprogram.