Senter for pusteintegrering
Inger Lise Eide © 
Org.nr. 982 149 908
(Utskrift/kopiering tillates under forutsetning av kildehenvisning)  

Pust når det gjelder - det er pusten som teller!

INNHOLD

Presentasjon
Velkommen 
- kort CV for
Inger Lise Eide
Hva skjer hos 
Inger Lise Eide
Prisoversikt
Aktivitetskalender
Logosymbolikk
Pusteintegrering
Pusteintegrering og pusting under vann
Utdanning og oversikt over SFP-åndedrettslærere 
Din daglige øvelse
METAMEDISIN
Den Metamedisinske helsemodell
Astrologi
Life*Time Astrology
Kurser
Pusteintegrering 
Life*Time Astrology
Artikler
Åndedrettet som kraftkilde
Fødselen preger oss
Opprinnelsen til vold
Communication before language
Violence and the child in the modern world
Utdrag fra boken "Pust når det gjelder!"
Forord og innledning
Med Kripos på nakken
Bedrifter
Tenk nytt
Bedriftspriser
Kontakt
E-post/telefon + andre linker


 

Forord og Innledning

OBS! Les også utdrag på forlaget Kolofons nettside fra kapittelet  "Sesjon 6 - Unnfangelse, kreativitet og planlegging", samt tillegget "Life*Time Astrology" om hvordan din fostertilstand kan forstås og fortsatt kan prege deg som voksen person.   

Url-en til utdraget er https://secure.kolofon.no/images/Marketing/Advertisements/Utdrag/Pust%20når%20det%20gjelder_utdrag.pdf

Forord  

I tenårene fikk jeg vite at jeg ble forvekslet med en annen baby under oppholdet på fødselsklinikken. En eller annen gang like etter fødselen ble jeg lagt til en fremmed kvinnes bryst og ante ingen ting om hva dette skulle komme til å si for tilværelsen senere. Ingen hadde noen formening om at en slik liten bagatell skulle bety noe som helst, særlig fordi hendelsen endte såkalt lykkelig. Forvekslingen ble oppdaget, og min biologiske mor ”kom til rette” – happy ending!

Påstanden om forvekslingen hørte jeg bare ved et par anledninger som tenåring, men hvorfor husker jeg likevel disse ordene så tydelig? Kanskje fordi historien ble fortalt med humor: ”riktignok ble du forbyttet, men det er i hvert fall sikkert at alt er OK siden du ser ut som du er snytt rett ut av neseskaftet på faren din!” Eller kunne det være at forvekslingen var ganske skremmende og sjokkartet, slik at ordene overhørt som tenåring senere skulle hjelpe min voksne dagsbevissthet med å ”huske” fødselen?

Det tok mange år før kunnskapen om at alt vi opplever huskes på cellenivå, ble tilgjengelig for meg. Når jeg også lærte at pusten selvsagt henger sammen med fødselen, det  er jo ved fødselen vi puster for første gang, da begynte mange brikker å falle på plass.

Flere og flere brikker falt på plass etter hvert som livet gikk sin videre gang. Jeg har alltid vært interessert i astrologi, og i 1986 meldte jeg meg på kurs for å finne ut om det var noe å hente blant stjernene som kunne belyse noen av livets utfordringer. På astrologikongressen på Sundvollen i 1986 møtte jeg en spennende amerikansk astrolog, Tad Mann; opphavsmannen til tolkningsmodellen Life*Time Astrology. Ennå en brikke falt på plass; å lytte til hans tolkning av horoskopet mitt var en helt spesiell opplevelse. Han tolket og beskrev livet mitt så tidlig som fra unnfangelse, svangerskap og fødsel. Deretter beskrev han tidlig barndom, ungdomstiden, mitt voksne liv opp til nåtiden, og til slutt noen år inn i fremtiden. Det mest fascinerende med tolkningen var at han beskrev mors svangerskap – altså min periode som foster – og hvilke sannsynlige virkninger dette kunne få i mitt voksne liv. Han hevder at det er 3 viktige tidsepoker og begivenheter som får konsekvenser for hvordan livet utvikler seg; selve unnfangelsen og sannsynligheten for om vi er planlagt eller ikke, hvordan graviditeten ble oppdaget og akseptert eller ikke akseptert, og til slutt hvordan omstendighetene var rundt fødsel og forløsning (pre- og perinatal periode). Teorien i Life*Time Astrology passer som hånd i hanske til teorien i pusteintegrering og faller sammen med flere andre forskeres teorier om at starten på livet forut for fødselen er minst like viktig som livet etter fødselen. Spesielt gjorde noen artikler jeg fant hos organisasjonen  ”Association for Pre- and Perinatal Psychology and Health” (APPPAH), meget sterkt inntrykk.

Grunnleggeren av APPPAH, Dr. Thomas Verny, psykiater, lege, og en anerkjent forsker innenfor dette området, har skrevet mye om temaet. Blant annet er hans bok ”The secret life of the unborn child” oversatt til norsk: ”Det ufødte barns hemmelige liv”. En annen anerkjent lege innenfor samme forskningsområde, Dr. Frederick Leboyer, har skrevet boken ”Birth without violence”, også denne er oversatt til norsk: ”Fødsel uten vold”. Et langt utdrag fra denne boken,  part 1, kan lastes ned fra nettet, se ”Tillegg 8 – Kildehenvisninger”. Begge de nevnte bøkene maner til meget dyp ettertanke.

Presidenten i APPPAH, Ph.D. David B. Chamberlain, sier i sin artikkel ”Birth and the Origins of Violence” på APPPAHs nettside, at i alle de tilfeller han har forsket på som inkluderer kriminelle og voldelige personer (bl.a. seriemordere), har mødrene hatt ekstremt vanskelige svangerskap. Etter fødselen og i tidlig barndom har disse barna tidlig i livet opplevd grotesk sjikane og misbruk og vært utsatt for hyppig og intens vold i familien eller nærmeste omgivelser. Chamberlain var i Oslo tidlig på 90-tallet og holdt foredrag om temaet på en jordmorkongress. Her var jeg til stede og fikk anledning til å skaffe meg hans bok ”Babyer husker fødselen” i dansk oversettelse.

Mye av den litteraturen jeg kom over på denne tiden bekreftet min interesse og undring over muligheten for at meningsfylte svar på livets utfordringer kan ligge langt tilbake i fortiden. Et avsluttet ekteskap og mange jobbutfordringer bidro også til at jeg ble mer og mer interessert i mellommenneskelige forhold og årsakene til at vi oppfører oss som vi gjør mot hverandre. Spesielt gjaldt interessen personlige forhold, men også jobbsituasjoner – hvordan vi blant annet forholder oss til sjefer og andre autoritetsfigurer. Jeg studerte en rekke bøker med vekt på psykologi og personlig vekst. Jeg deltok på seminarer og kurser i selvutvikling, til slutt et kurs om bevisst bruk av åndedrettet i 1989 (rebirthing). Min interesse for mellommenneskelige forhold økte i vesentlig grad, og jeg følte at slik kunnskap burde være obligatorisk for en arbeidsgiver.

I 1990 var jeg ikke lenger i stand til å glede meg over å gå løs på administrative oppgaver. Jeg savnet sårt at ikke mellommenneskelige forhold var en mer integrert del på min statlige arbeidsplass. Etter mitt første foredrag og kurs om åndedrettet, ble det derfor lettere å søke permisjon. Året etter sa jeg opp stillingen min etter å ha jobbet nesten 30 år med administrasjon. Jeg valgte å prioritere lengselen etter å arbeide med mennesker og hjelpe dem og meg selv til å finne egne ressurser gjennom effektive selvhjelpsmetoder.

Erfaringer i kunnskapen om åndedrettet og hvordan vi kan utnytte kraften i åndedrettet både til å balansere og harmonisere den fysiske kroppen, og ikke minst den indre følelsesmessige siden, ble en viktig drivkraft videre for meg som selvstendig næringsdrivende. Den gangen var for øvrig følelser et ømtålig tema. Sammen med tolkningsmodellen  Life*Time Astrology hadde jeg nå viktige verktøy til å nøste tråder tilbake i livet for å finne årsaker til en persons nåværende livssituasjon, inkludert eventuell ubalanse, spenninger eller sykdom. Jeg følte meg heldig som hadde kommet over denne spesielle tolkningsmodellen, det er ikke så mange metoder som kan belyse en bestemt persons fostertilstand. Det var ellers mye å velge mellom på selvutviklingsfronten; jeg valgte imidlertid å holde meg til hva jeg på dette tidspunktet hadde lært om åndedrettet, og så kombinere dette med astrologien. Min intensjon var å lære denne kombinasjonen grundig, fremfor å spre meg på flere selvutviklingsområder. Det var som sagt nok å velge mellom!

Jeg hadde ikke økonomi til å dra til USA for å lære mer om rebirthing. Imidlertid fylte jeg 50 år i 1992 og jublet som en liten unge over fødselsdagspresenten fra samboer og barna, nemlig en reise til København som innebar opphold og kurs med rebirther, forfatter og seminarleder Colin P. Sisson fra New Zealand. Han holdt kurser i Danmark nettopp dette året. Veien til København var så mye kortere enn til USA, så jeg følte meg meget takknemlig, privilegert og nærmest bønnhørt disse vårdagene i 1992. I 1993 kom Colin og Marina Sisson til Oslo og holdt sitt første kurs i Norge; da hadde de også dannet organisasjonen ”Inner Adventure Programmes” (IAP ), hvor formålet blant annet er å øke den menneskelige bevissthet, spre glede og fred til menneskeheten. De valgte meg som administrator og kursarrangør for virksomheten i Norge, og jeg fortsatte entusiastisk med dette helt frem til 2003. Samtidig som IAP ble dannet, ble også betegnelsen ”rebirthing” endret til ”breath integration”. Sisson mente at pusteintegrering var et bedre uttrykk for prosessen som åndedrettet igangsetter, samt at teorien også var noe forskjellig.

Allerede tidlig i løpet av min praksis som åndedrettslærer fikk jeg utrolig mange positive tilbakemeldinger fra klientene mine. Den ene etter den andre syntes tilværelsen ble lettere, og de var stolte over ”å ha gjort jobben selv”. Jeg begynte også å få gehør og forståelse for at pusteintegrering ikke er en behandling, men en selvhjelpsmetode med terapeutisk effekt. Det er altså ikke slik at klienten får behandling av meg – det er ikke åndedrettslæreren som fikser klientens liv, eller som gir løsninger på problemer som klienten måtte ha. Åndedrettslærerens oppgave er å lære fra seg selvhjelpsmetoden slik at klienten selv blir i stand til å løse sine egne problemer ved hjelp av ny innsikt gjennom høynet bevissthet, samt forståelse av fortidens opplevelser. Det ble mer og mer viktig for meg å kunne formidle til flest mulig at alle har indre ressurser som kan ”lokkes” frem og gi styrke ved hjelp av kunnskapen om åndedrettet. Sammen med kunnskapen om at livet starter lenge før fødselen – altså ved unnfangelsen, hadde jeg nå så verdifull informasjon at jeg brant etter å fortelle ”hele verden” om dette.

Derfor planla jeg å starte en norsk skole i pusteintegrering, men min kreftdiagnose og påfølgende operasjoner i 1997-98 gjorde at planene om dette ble lagt på is. Selv om jeg hadde 5 operasjoner til sammen i 1998 følte jeg meg ikke mye syk, og jeg nektet å følge legenes pålegg om cellegift og strålebehandling. Jeg valgte heller å fjerne det venstre brystet med påfølgende reduksjon av høyre bryst. Selv om den fysiske kroppen ble utsatt for hyppige ”angrep” over kort tid, var jeg forbauset over at humør og indre følelsesliv kom raskt tilbake ”på plass”. Derfor hadde jeg entusiasme nok til å arrangere IAPs ”Diploma Course – Breath Integration Step 4” høsten 1998, og jeg oppnådde til min store glede å bli tildelt IAPs diplomsertifikat av Marina og Colin P. Sisson personlig. Å starte en norsk skole tilsvarende Inner Adventure Programmes, ble likevel for utfordrende på daværende tidspunkt.

Da jeg fikk kreftdiagnosen, sendte den  meg selvfølgelig rett ned i ”kjeller’n”; her fikk jeg god kontakt med frykten i en kort intens periode. Hva tror dere jeg brukte som selvhjelp i denne perioden …? Bruken av pusteøvelsene gjorde meg i stand til å bevare roen, og jeg fikk skjerpet oppmerksomheten – kreften ble derfor en motivasjon til å ta en nærmere kikk på fortiden min. Jeg opplevde en rekke sammentreff som ga meg innsikt og forståelse i hvordan jeg hadde skapt kreften. Mange av sammentreffene inneholdt forvekslinger og misforståelser; til alt overmål hadde Dagbladet oppslag om forveksling av sykejournaler på norske sykehus da jeg lå på Ullevål. Jeg fikk utallige signaler om at min egen forveksling ved fødselen indirekte ”var på ferde”.

Da jeg hadde min siste diskusjon med sjefslegen for kreftavdelingen falt den siste brikken på plass; jeg ble styrket i troen på at årsaken til kreften kunne spores tilbake til 6 april 1942 på Kvinneklinikken i Oslo; den dagen jeg kom til verden og ble forvekslet. Han orienterte om at krefttypen min var av den aggressive sorten. Det var bruken av ordet ”aggressiv” som førte til at jeg fullt ut skjønte at jeg måtte ha vært særdeles sint, frustrert og sjokkert da jeg opplevde å bli forbyttet. Raseriet fra den gangen har ligget dypt begravd og levd sitt eget skjulte liv. Etter hvert vokste raseriet frem og gjorde seg til kjenne som 2 sinte kreft kuler i venstre bryst høsten 1997. Som legene – 11 i alt,  var fast bestemt på å behandle med cellegift og strålebehandling, selv etter at brystet og kreften var operert bort. Sykehuset mente jeg opptrådte uansvarlig som ikke ville ta imot behandlingen de mente jeg måtte ha for å overleve. Selv mener jeg at jeg nettopp tok ansvar for min egen helsesituasjon ved å kreve respekt for mine valg – jeg lot meg ikke manipulere.

Jeg satt nå inne med noen viktige svar på hvorfor jeg måtte erfare en kreftsituasjon og fjerne et bryst. Faktisk var det ikke så vanskelig for meg å fjerne brystet; jeg hadde allerede i flere år vært klar over at jeg ikke er kroppen min, men at jeg er sjel som har en kropp. Jeg visste intellektuelt sett at jeg var like mye verdt uten brystet, og jeg følte meg fortsatt elsket av samboeren min. Jeg begynte imidlertid å få kontakt med det skjulte raseriet, men jeg fikk ikke ordentlig tak i det. I tillegg til mine vante selvhjelpsmetoder skjønte jeg at jeg måtte ha ytterligere hjelp for å komme ”ned i materien”. Ved hjelp av psykodrama gikk jeg endelig ned i det svarte fortvilte hullet og kjente på en usigelig smerte hvor jeg følte meg manipulert, sviktet, misforstått, forlatt og forrådt. Raseriet var rødglødende. Når jeg så tok et tilbakeblikk over livet mitt opp til da, dro jeg kjensel på en lang rekke episoder hvor jeg nettopp hadde opplevd å bli misforstått, manipulert og ”dolket i ryggen”. Ved denne gjenkjennelsen erkjente jeg også at dette derfor var et mønster som gjentok seg, ikke så hyppig heldigvis, men så dyptgripende at jeg derfor husker dem ”på kroppen”.

Det sto altså ikke så godt til med selvfølelsen, og det er nettopp selvfølelsen de fleste av oss sliter med i voksen alder. Det er ikke bare fødselen som ”gjentar” seg selv med jevne mellomrom, også andre hendelser fra fosterperioden og tidlig barndom kan gjenta seg som mønstre, og de forteller faktisk hvordan det står til med selvfølelsen på et ubevisst plan. Hendelsene lagres i hukommelsen på cellenivå av den enkle grunn at opplevelser som inneholder redsel og frykt ”etser seg fast”. Slike sjokkartede opplevelser skaper indre konflikter og blir sittende fast hvis ikke årsaken til konflikten løses og integreres. De voksne som befinner seg rundt barnet i en gitt situasjon opplever ikke situasjonen på samme nivå som barnet. Hvilken senvirkning dette kan få for barnet er helt avhengig av hvordan barnet selv oppfatter hendelsen. Hvor mye frykt som tilknyttes episoden, avgjør hvor dypt hendelsen fortrenges.

En slik opplevelse erfarte jeg som 1-åring da far ble tatt av nazistene i 1943 for illegal avisvirksomhet; han endte i fengsel på Grini. Jeg befant meg i en atmosfære hvor hovedforsørgeren på dramatisk måte ble fjernet, og familien satt sjokkskadet igjen og engstet seg over hvor pengene nå skulle komme fra. Bekymringstanker om hvordan den lille skulle klare seg uten nok mat, var påtrengende. Far forsørget, i tillegg til min mor, også sin egen mor og mine 2 halvsøsken i tenårene. Vi var altså 6 familiemedlemmer i en liten byleilighet som ikke lenger hadde noen forsørger. Far ble fengslet for noe som den gangen var forbudt av tyskerne; det var farlig å skrive eller å gi ut informasjon og la antikrigsmateriale sirkulere.

Jeg oppfattet nok situasjonen den gangen at jeg må ha vært en belastning; at det er forbudt å skrive om det man brenner for. At man kan bli arrestert hvis man går ut ”offentlig” med slike ”brannfakler”, fikk jeg erfare ettertrykkelig i februar 2002. For meg ”gjentok” historien seg på nytt ved at jeg ble innklaget til helsemyndighetene av tre personer fra Kriminalpolitisentralen med anmodning om granskning av min ”illegale virksomhet”, de mente jeg drev med kvakksalveri. Foranledningen var at Halvorsbøle hotell hadde engasjert meg for å holde kurs for næringslivet hvor tre av deltakerne representerte Kriminalpolitisentralen (Kripos). Pressen var representert ved Dagbladet, Aftenposten og Finansavisen. Pressedekningen var for det meste så nedverdigende og ondsinnet at det til tider ble svært ubehagelig, særlig var Finansavisens journalist kynisk og hjerterå i sine uttalelser.

Hva Kripos ikke visste, var at jeg allerede høsten 2001 hadde kontaktet de samme helsemyndighetene og bedt om å få presentere selvhjelpsmetoden pusteintegrering. Denne høsten var økende sykefravær og reduserte budsjetter et hyppig tema i media, hvorfor det ble lett å takke ja til Halvorsbøles invitasjon til å være kursholder i deres regi i februar 2002. Min henvendelse til helseministeren ble besvart lenge etter at kurset på Halvorsbøle var avviklet, besvarelsen var innrettet kun som en informasjon om at de hadde videresendt den til det nyopprettede Sosial- og helsedirektoratet for videre behandling og innspill i arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse i Norge.

Da jeg forsto sammenhengen mellom opplevelsen som 1-åring og hva jeg som 60-åring opplevde av krenkelse og nedverdigelse, kom jeg meg forholdsvis raskt etter sjokket. Dog var det en slitsom periode, og jeg kjente at det tæret både fysisk og psykisk selv om jeg hadde åndedrettet til rådighet hele veien. Hva historien virkelig viser er jo at jeg har hatt med meg lignende tanker som fra fødselen. Grini-opplevelsen kommer da i tillegg, noe som gjorde at den gryende selvfølelsen, som helst skulle utvikle seg i positiv retning, fikk seg ennå en smell den gangen i 1942-44. Jeg har valgt å dele min historie med leserne fordi den anskueliggjør teoriene i pusteintegrering og Life*Time Astrology på en tydelig måte. Jeg har kalt historien ”Med Kripos på nakken”, og du finner den i ”Tillegg 3”. Kombinasjonen mellom pusteintegrering og astrologien er helt enestående og er særdeles nyttig i min praksis for å  kaste lys over dagsaktuelle utfordringer som kan lede bakover i tid for å finne den opprinnelige årsaken til en persons nåværende utfordring.

Til og med gledesfylte opplevelser kan faktisk oppleves skremmende for et lite barn og derfor ”huskes” som et traume i stedet for en gledelig begivenhet. Da jeg var ca. 2¾ år var jeg på nytt vitne til en hendelse der far var involvert.  Han satt fortsatt på Grini, men lille julaften i 1944 ble noen fanger frigitt av et ”Quislingdekret”, og far var en av de heldige. Han ringte overraskende på døren, og min mor, farmor og to halvsøsken i tenårene ble selvsagt veldig overrasket, opprømte og enormt glade. 

Overraskelsen forårsaket at de som jeg hadde rundt meg oppførte seg annerledes enn til vanlig, og jeg var ikke i stand til å forstå denne ”merkelige” og plutselige oppførselen. Episoden skremte meg, og den har senere dukket opp i form av dyp, men ubevisst engstelse, over hvordan lille julaften ville komme til å arte seg. Jeg forsto aldri hvorfor akkurat denne dagen skulle oppleves spesielt traumatisk i mitt voksne liv. Jeg opplevde ofte at kolleger og andre ble mer ”annerledes” enn til vanlig nettopp på lille julaften. For eksempel ble det drukket mer enn ett glass sherry til juleavslutningen, noen ble ubehagelige og synlig beruset da de dro hjem til familien om ettermiddagen. I privatlivet mitt var også denne dagen en spesiell utfordring i mange år. 

Svaret ligger altså så langt tilbake som til den opprinnelige årsaken, nemlig lille julaften 1944 som beskrevet foran. Til sammenligning for akkurat denne hendelsen og min reaksjon den gang, kan du jo tenke litt over hvordan barn har det når de observerer sine foreldre oppføre seg annerledes enn ”normalt”. Når noen i et barns omgivelser oppfører seg ”unormalt” kan barnet oppleve det som skremmende og truende. Episodene etses fast i cellehukommelsen sammen med frykten og kan komme til overflaten senere i livet i form av lignende erfaringer som jeg nettopp har beskrevet. Til og med dyr tåler dårlig at noe er ”unormalt”. Hvordan har hunder det på nyttårsaften når det smeller fra fyrverkeriene og menneskene rundt omkring er glade og i feststemning? Du har muligens sett at mange hunder blir redde – de klynker og kryper sammen i frykt. Barn reagerer tilsvarende.

Vi skaper altså våre egne liv på godt og vondt; eller rettere sagt, vi ”gjenskaper” livet; om igjen og om igjen. Uttrykket ”historien gjentar seg” har vi hørt mange ganger. Den viktigste utfordringen i pusteintegrering er å forstå nettopp dette, og at det ikke lenger er noen ”å skylde på”. Jeg skaper min opplevelse selv, basert på mine tidligere erfaringer. Den som i øyeblikket ser ut til å være skyld i noe, er kun ”budbringeren” som utløser reaksjonen. Det er ikke budbringeren som er den egentlige årsaken!

Ved hjelp av mine selvopplevde erfaringer håper jeg leseren allerede i dette forordet får et inntrykk om hvordan filosofien i pusteintegrering kan forståes. Det er mitt håp at så mange som mulig får tilgang til kunnskapen om pusteintegrering slik at selvhjelpen kan starte tidligst mulig. Du som leser disse ordene nå har muligheten allerede i dette øyeblikk. Les boken, ta i bruk pusteøvelsene, og bli dernest vitne til hvordan du vil komme til å vokse ut av gamle uvaner og eventuelle traumer. Når du i tillegg lærer deg å observere ditt indre så nøytralt som mulig, og på den måten blir mer bevisst om ”hva som er”, øker din evne til å se dine reelle valgmuligheter. Ved bevisst å ta i bruk dine nye ressurser, din observasjonsevne og kraften i åndedrettet, vil du også erfare at du kommer raskere i balanse og får bedre styring med livet.  Hvis du gjør de enkle observasjons- og pusteøvelsene som anbefales i boken, vil du bli en gladere, friere og mer ansvarsbevisst person; du vil oppleve ansvar som den reneste befrielse.

 Oslo, september 2006

Inger Lise Eide


Innledning

Det er mange grunner til at jeg ønsker å skrive denne boken. Det er viktig for meg å formidle kunnskapen om selvobservering og kraften i åndedrettet, samtidig som jeg ønsker å understreke at vi har et ”tidligere liv” som er minst like viktig som det livet vi lever i dag. Vårt tidlige liv som foster er en periode vi bør oppfatte som mer betydningsfull enn vi faktisk gjør; uten et liv før fødselen, har vi heller intet liv etter fødselen.  Hele livet inkluderer fosterperioden; et liv som foreløpig er kraftig undervurdert som innflytelses- og påvirkningskilde. Vi lar oss prege mye mer fra denne tiden enn vi er klar over.

Boken er også ment som et krav om menneskelig respekt for oss som praktiserer selvhjelpsmetoder og komplementære behandlingsformer. Samarbeide mellom ”det tradisjonelle” og ”det nye” er mye gunstigere for alle involverte. For eksempel er den norske legen Vilhelm Schelderup kjent for å være en brobygger mellom ortodoks og alternativ medisin. Hans bok ”Lys som helbreder” beskriver blant annet de voldsomme negative reaksjonene på hans tidligere bøker om alternativmedisinens historie i Norge. Han stiller seg undrende til hvorfor ikke alle som arbeider i den offentlige helsesektor er interessert i behandlingsmetoder som kan gjøre folk friske.

Norske sykehus kan vel sies å tilhøre hva jeg kaller ”det tradisjonelle” innenfor helsevesenet her i landet. Det ble vanskelig for meg å fordøye opplysningene jeg leste om i et oppslag i Aftenposten i februar 2005. Overskriften var ”Sykehus stiller fortsatt feil diagnoser” med undertittel: ”Dyrere sykdommer” gir sykehusene bedre betalt. Det er Helsetilsynet som konstaterer dette i en rapport der tre norske sykehus er undersøkt. Det hevdes at sykehusene gir en del pasienter feil diagnoser – i betydningen dyrere, slik at sykehusene får bedre betalt enn de skulle. Tankevekkende.

Det fikk meg også til å undre meg over følgende: Jeg får av og til henvendelser fra andre kvinner som også har fått brystkreftdiagnose. De siste årene ser det ut til at helsesektoren har gått ennå et skritt videre i hva jeg oppfatter som en regelrett profittjakt; disse kvinnene har fortalt at de fikk beskjed om å gjennomgå strålebehandling og cellegift før de skulle opereres. Jeg snakket nylig med en kvinne som var dypt ulykkelig fordi hun følte hun måtte si ja til cellegiftbehandlingen. ”Jeg tør ikke la være”, var hennes egne ord. Etter min oppfatning er dette et trist bevis på at frykten råder og bevisst utnyttes i en situasjon hvor kreftdiagnosen oppleves som livstruende, og hvor pasienten føler seg helt hjelpeløs og i avmakt. 

Generelt sett er unge kvinner mest redd for å få kreft, viser en norsk undersøkelse som ble presentert  i Dagsavisen i oktober 2005. Her vises til det faktum at brystkreft, den hyppigste kreftformen hos kvinner, rammer kun 6% av kvinner før fylte 70 år. Forskerne lurer på om ikke all kreftfrykten som formidles i medier og kampanjer øker faren for å bli syk: ”jeg er ikke sikker på at helseregnskapet ender i pluss, dersom informasjonen fører til mye unødig angst”, hevdes det i artikkelen. ”Forebyggingssamfunnet skaper overdreven frykt  for sykdom hos mange”, sier sosialmedisiner Per Fugelli i sin kommentar til artikkelen.  Spørreundersøkelsen avslører at frykten for kreft er betydelig større enn risikoen for å få det. Generelt er det slik at jo reddere du er for noe, jo større blir risikoen for at hva du er redd for faktisk skjer. Når det gjelder frykten for kreft, har dette en tendens til å ramme lungene, se kapittelet ”Tenke nytt”.

Hvorfor har prosedyren om stråle- og cellegiftbehandling etter operasjonen i mange tilfeller nå kommet i forkant av operasjonen i stedet? Er det fordi flere kvinner, som undertegnede, har takket nei til behandling etter endt operasjon? Kan årsaken være at det finnes modige kvinner som vil klare seg uten denne behandlingen, og som føler seg sånn noenlunde trygge når kreften tross alt er fjernet? Kan noe av svaret være at kvinner på denne måten reduserer sykehusenes muligheter til å tjene penger på dem ved å hindre at det ikke blir ”dyrere”?  Er det derfor behandlingen nå er ”flyttet” i forkant av operasjonen? Jeg har hatt mange samtaler med frustrerte og redde kvinner som spør nettopp om dette.

Det er på sin plass her å understreke at jeg aldri anbefaler noen med kreftdiagnose å la være og følge legenes råd; jeg unnlater imidlertid ikke å fortelle min egen personlige historie når andre kreftrammede spør meg om hvordan jeg gjennomlevde min krefthistorie.

Å skremme folk til behandling er fortsatt effektivt, viser uttalelsen fra kvinnen nevnt foran om at hun ikke våget annet enn å la seg behandle. Slik skremselspropaganda er imidlertid særdeles umoralsk og uetisk etter mine begreper; likeledes å true folk til å slutte med sine virksomheter gjennom rettssystemet. Dette kan i tillegg oppfattes som et maktovergrep. I en bestemt sak dreide det seg om regresjonsterapi, en metode som har hjulpet flere hundre mennesker. Saken endte med at Rune Amundsen ble fratatt lisensen til å praktisere som psykolog. Mange kunne ikke forstå en slik avgjørelse, særlig etter at TV Norge kjørte en serie i 2004 der Rune Amundsen ledet flere personer gjennom personlige regresjoner. Deltakerne fortalte om sine opplevelser ved at TV Norge lot dem reise til de stedene de hadde ”oppdaget” i selve regresjonen. Seerne fikk se og høre hvordan personen ”gjenopplevde” livet som ble ”besøkt” i regresjonen. Programmene var selvforklarende, uten at Amundsen eller andre kommenterte noe som helst. Det ble overlatt til seeren å trekke sine egne konklusjoner. Og det er det mange som har gjort – til fordel for både Amundsen og regresjonsterapien.

Med foranstående i mente, samt min egen historie om å bli hengt ut i avisene og innklaget til helsemyndighetene for kvakksalveri, vil jeg med denne boken forklare hva pusteintegrering er. Slik kan folk gjøre seg opp sin egen mening og selv finne ut hvor nær eller langt unna begrepet kvakksalveri jeg befinner meg.

Jeg vil at det fokuseres mer på hvordan vi preges; om hvordan vi bringer med oss de aller tidligste opplevelser iberegnet unnfangelse, svangerskap og fødsel. Vi lar oss styre av disse påkjenningene på et ubevisst plan. Alle har rett til å vite at vi har indre ressurser å bidra med til å vikle oss ut av vår ubevisste fortid og våre tidligste påkjenninger, både fysisk og psykisk. Det er ikke så vanskelig som du tror! Dette kan enkelt skje gjennom å bli mer bevisst om alt som er og har vært. Pusteintegrering bidrar til nettopp dette.

Samtidig er boken ment å gi grunnopplæringen i pusteintegrering en skriftlig form som vil være til hjelp for eksisterende og kommende klienter. Jeg håper i tillegg at mange andre fatter interesse for hvordan man kan hente frem egne ressurser som hjelp til selvhjelp. Fordelen ved å lese boken er at mye av informasjonen som gis her ikke er mulig å få tid til å formidle muntlig i en pustesesjon. Jeg er derfor glad og takknemlig  for at jeg på denne måten kan utdype sammenhengen mellom tidlige foster- og barndomsopplevelser og hvordan vi kan få det senere i livet.

Evnen til å kunne hjelpe seg selv har aldri vært kvakksalveri og kommer aldri til å bli det.

Oslo, september 2006

Inger Lise Eide ©
(Utskrifter og kopiering tillates under forutsetning av at forfatteren oppgis som kilde)

 

Til toppen av siden